Stikkordarkiv: Fredrikstad

Mandagsbarn

Jeg tror jeg har gått i dekning, så godt det lar seg gjøre i alle fall. Håret er mørkere, klærne i den fargen været er, som forresten kan være litt vanskelig å matche, går med solbriller og jeg smyger meg rundt i skyggene, og unngår å skille meg ut på skolen. For å si det sånn, så er det slik jeg ønsker det skulle være, men sannheten er ikke i nærheten.

Jeg er da velsignet med en veldig i gjenkjennelig høy nordnorsk stemme. Det føles som at når jeg snakker, så stopper alle andre. Det kan hende de slutter å snakke fordi dem tror det er noen som skal si noe i plenum eller så gjør de det av frykt/ sjokk. Det skal sies, jeg bor i Fredrikstad og disse søringene snakker veldig rolig og behagelig, så det er ikke akkurat vanskelig for en nordlending å høres her nede. Her sitter dem rolig og snakker behersket med et bekvemt toneleie i kantinen, og med et ser du alle stirrer vettskremt opp av matpakka, med øyne som en nattugle og lurer på hva i gudsnavn det er som forstyrret roen. Slapp av folkens, det er bare nordlendingen som lurte på hva klokka var – og hun stod faktisk i gangen.. Les videre

«Er lyset av eller på?»

I går fikk jeg høre at jeg var en mannehater. Nei, det er jeg vel ikke, svarer jeg lettere overrasket. Men, så begynner jeg å tenke etter. De der jæ*** mannfolka.. Hvorfor skal de være så enkle, men også så sykt vanskelige? Du kan faktisk sammenligne dem med taxier. Har de lyset på så er de ledige, er det av, så kommer ikke damene noen vei. Det finnes menn som dater i årevis mens lyset er av, men plutselig slår de det på, ledig – bom- neste dame han møter er mor til hans barn og kirkeklokkene klinger. Så det lønner seg å møte dem som har lyset på, men hvordan oppdager man det? Tenker egentlig at alle mannfolka skulle gått med et lys eller en liten statusoppdatering på jakka, i nakken evt. i panna, slik at vi single damer slipper å innbille oss at det er drømmeprinsen som kommer bort og spanderer en øl. Det skal sies at det ikke alle damer er like fokusert på finne den rette akkurat NÅ, men når man først dulter bort i noen som man finner fascinerende, er det helt greit å vite om denne karen bare vil ha deg som varmeflaske eller om han faktisk vil spandere på deg en kinobillett.

 

Hvorfor vil man ha det man ikke kan få? Og hvorfor får man det man ikke vil ha?

Hvorfor har damer som meg, med rett hår og ingen tegn til krøller, den største drømmen om å ha fall og myke krøller dansende rundt på hodet. Fordi vi vil ha det vi ikke kan få? Er sannheten så enkel? Samme når det gjelder i date-verdenen. Der skal du spille kostbar for det er da mannfolket vil ha deg, når han tror han ikke kan få deg. Men funker det? Eller han fyren du ikke klarer å få ut av hodet og vil ha, når du vet han ikke er tilgjengelig. Er vi virkelig så håpløse? Hva er det som skjer med et menneske når du ikke kan få han? Blir vedkommende plutselig penere eller kanskje han brått er drømmemannen din? Men hva tenkte du om han før du visste du ikke kunne få han? Og når universet serverer oss en snill kar, så vil vi ikke ha han, fordi han er for tilgjengelig..

Personlig tror jeg vi mennesker er så egoistiske og eiersyke fra bunn av, at vi blir gale når vi vil ha noe, så får vi det ikke. Bare se på barn som vil ha godteri på butikken; mor sier nei og barnet forvandler seg til en sint og grinete liten hulken. Jeg tror vi voksne blir akkurat på samme måte, men kanskje ikke like offentlig. For eksempel når du ikke fikk den hilsningen som du hadde håpet på fra kjekkingen i kassa, så ser det litt dumt ut å begynne å trampe i gulvet, rive deg i håret og rope halvhjertet ut: «Hvorfor?!!»

Så ender denne klisjeen i at man konstant får det man ikke vil ha. Om det er jordbærstrø på softisen, når jeg spurte etter sjokolade eller å gå på date med en jeg trodde jeg visste hvordan så ut og oppdage at han har mykere hud på hendene enn meg selv, fordi han smører dem daglig før han spiller WOW.. Jeg føler av og til at jeg er en magnet, for ting jeg ikke vil ha. Så med dette har jeg begynt å si ja til alle påfunn og invitasjoner, for å se om jeg kan snu denne trenden. Til nå så funker denne strategien veldig bra, men noen ganger glimter universet til; i farta røsket jeg med meg feil kaffe før morgen forelesning. Den viste seg å være svart koffeinfri, mens den jeg skulle ta var en dobbel mokka. Da satt jeg med sur-leppa i mange timer etterpå, for den kaffen var ubrukelig.

Får ikke han her heller..

Får ikke han her heller..

Fredrikstad har antydning til gnist og innebandy er undervurdert.

Her sitter jeg på rommet i kollektivet, og blogger. Jeg hører at man burde være fotballfrue for å ha suksess innen bloggverdenen. Jeg er ikke fotballfrue. Jeg er ikke en gang frue. Jeg spiller heller ikke fotball, ikke akkurat nå i alle fall. Ergo, jeg har null sangs til å blogge meg til å bli kjendis.

Men tilbake til saken; har Fredrikstad gnist allikevel? Jeg har tidligere sagt, i flere anledninger at Fredrikstad mangler gnist. Jeg har observert at jo mer sola titter frem, kommer også østfoldingene frem. Men i denne byen finnes det ungdommer, små-voksne mennesker opp til 19år, noen få mellom 20 og 23. Så gjør det et stort hopp opp til 40år. Jeg har lenge lurt på hvor folka mellom 24 og 40år er. Les videre

Første helga av resten av mitt liv!

Nå sitter jeg i mitt nye hjemsted, hører på musikk og bare slapper av. Den vonde følelsen i magen er borte, og det er første gangen på veldig lang tid jeg kjenner at jeg har det bra, virkelig bra!

Etter en helg med alkohol, misforståtte strippere og følelsen av å være 14år igjen ser jeg at resten av 2012 kommer til å bli et heidundrende år!  Eneste utfordringen jeg har nå, er å få plass til alle tingene min inne på rommet.. Jeg har klær til alle årstidene, og ca. 20 skift til hver årstid. Så har jeg tingene som er kjempe lurt å ha, men som man høystsannsynlig Aldri kommer til å ta i bruk. Når jeg gløtter bort på søppelsekkene som skal til Fretex, kjenner jeg allerede savnet kommer. Klærne jeg brukte i 2006 kommer jeg kaaanskje til å bruke igjen, tror du ikke?

Ellers så hadde jeg en ganske spesiell opplevelse i helga. Lørdagen bestod av en liten runde ut for å danse og ta bilder i en telefonboks. Etter å ha vært på 7 eleven og kjøpt Ben & Jerrys is, ruslet jeg hjem. La isen med andakt inn i fryseren og gledet meg til å spise den dagen etter. Deretter inn på do for å dra av linsene og pusse tennene som skrek etter en børst. Ikke at jeg er dårlig til å pusse tenna, men de fleste vet hvor mye sukker det er i drinkene på byen.. Etter å ha pusset tenne litt for lenge, galopperte jeg de 5 meterne til vinduet, åpnet det på gløtt og deretter stupte jeg i senga mi. Som for øvrig er ei sammenleggbar campingseng, så nedslaget ble verken elegant eller behagelig..

Jeg pakket meg godt inn i dyna mi, og rugget på stjerten slik at jeg lå akkurat perfekt. Jeg begynt å tenke på isen som lå i fryseren og gledet meg til morgendagen. Jeg sovnet nok med et stort smil om munnen. Etter å ha sovet en stund, våknet jeg av en rar følelse; det var noe som ikke stemte. Jeg åpnet øynene forsiktig og begynte å fokusere på ting rundt meg. Blikket mitt stoppet raskt på en silhuett rett bak den brune gardinen min. Hva fa.. var det der? Når jeg fikk summet meg i noen sekunder, registrerte jeg hva det var; det var en person. En person med lys grå hettegenser med hetta dratt opp over hodet. Han satte med rumpa i vinduskarmen min og mens han prøvde å komme seg igjennom gardinene, ake seg inn til han ble sittende med bakdelen på skrivebordet mitt og bena ut vinduet, med gardinene rundt seg.

Jeg trodde ikke mine egne øyne, drømmer jeg? Hva skal jeg gjøre nå? Jeg ser ned på kvikk-lunsj teppet mitt og innser at det er ikke noe hjelp i det. Så ser jeg bort på mobilen, som er tom for strøm. Vet ikke helt hva jeg skulle med den, skremme tyven/gærningen med den irriterende ringemelodien min eller kaste den på han? Jeg kunne heller ikke hoppe ut av campingsenga mi, for det første fordi den er så lav at det er fysisk umulig å hoppe ut av den (kan sammenlignes med å ligge på magen med armer og ben i lufta, så prøve å hoppe..), for det andre fordi at jeg lå uten nattskjorte og bh. Etter mange års erfaring har jeg lært at det ikke er spesielt skremmende.. Mens alle disse tankene raste gjennom hodet mitt, hadde denne personen fremdeles ikke klart å vikle seg igjennom av gardinen, som jeg tidligere på dagen strategisk hadde festet i hverandre. Jeg klarte ikke annet enn og halvveis rope/skrike/gurgle ut et «Kåm dæ ut for FAEN!» Da fikk han fart på seg da, når han hørte det var en illsint nordlending som lå rett innfor gardina og knurret. I farten bort, hørte jeg han sa « jeg gikk inn feil vindu..» Jah du, ta hetta over hodet, klatre klumsete inn i et smalt vindu med den smale ræva di og prøve å finte dæ igjennom gardinan minne, og si at du gikk feil.. Flere som kjøper den?

Tror jeg stirret mot vinduet i ca. 10 min, før jeg turte å gjøre noe. Jeg smøg meg ut av senga og sprintet med tre lange steg mot vinduet, slo det igjen og hengte på hengslene, knyttet gardinene sammen og løp tilbake til senga. Pakket meg inn, kjente på adrenalin sjokket og stirret på vinduet i flere minutter. Jeg så nok ut som en vettskremt ugle, for jeg nektet å blinke og øynene var store som tallerkener.

Da jeg våknet dagen etter var deg så varmt på rommet at jeg var gjennomkokt. Jeg kom på nattens begivenheter og kjente jeg ble sint og litt redd. Da oppdaget jeg også alle ting rundt i rommet som jeg kunne ha brukt, siden rommet er stappet fulle med alt mulig. Like ved senga mi lå det faktisk en badminton racket, en stein (?), mange sko og en teleskop fiskestang. Den siste kunne jeg på en måte ha brukt; kunne ha dratt den ut og ligget i senga og pirket fyren på skuldra, og SÅ ropt alt jeg klart. Men jeg klarte ikke å tenke ut den planen når en fremmed person er på vei inn på rommet mitt.

Så da har jeg valget da, være gjennomkokt og daff hver morgen eller ha oppe vinduet og kjøpe meg en vakthund eller leie inn noen til å holde vakt.

Og dette er bare en av tingene jeg har opplevd siden jeg flyttet inn for 5 dager siden..!