Stikkordarkiv: forventninger

For å få en date, må du ha en date!

Når man er singel så går man rundt og har lyst å bli bedt på date. Er du av den gamle sorten, som meg, som mener at det er mannfolka som skal ta det første steget – kan det i dette århundret ta litt tid. Du møter menn på byen, dere utveksler nr, men ingen action. Tilslutt blir du en bitter, sur dame som ingen vil be ut på date. Nå tok jeg litt i, men det er slik vi jenter føler det av og til. Men vi gir oss ikke – vi klistrer på smilet og kjolen, og kaster oss ut i det igjen. Men dagene går og du vet i alle fall to godkjente og to nesten godkjente menn har tlf.nr ditt – og ingen får mobilen din til å spille.

Men så plutselig en dag blinker det i mobilen og der leser du en halvgod invitasjon på en date. Du smiler rundt og tenker at du alikevel ikke kommer til å ende opp som en halvglad kassadame på Samvirklaget. Du vil jo ikke virke for ivrig, så du venter en dag på å svare. Og her kommer hemmeligheten – for å få en date, må du ha en annen date! Les videre

«Er lyset av eller på?»

I går fikk jeg høre at jeg var en mannehater. Nei, det er jeg vel ikke, svarer jeg lettere overrasket. Men, så begynner jeg å tenke etter. De der jæ*** mannfolka.. Hvorfor skal de være så enkle, men også så sykt vanskelige? Du kan faktisk sammenligne dem med taxier. Har de lyset på så er de ledige, er det av, så kommer ikke damene noen vei. Det finnes menn som dater i årevis mens lyset er av, men plutselig slår de det på, ledig – bom- neste dame han møter er mor til hans barn og kirkeklokkene klinger. Så det lønner seg å møte dem som har lyset på, men hvordan oppdager man det? Tenker egentlig at alle mannfolka skulle gått med et lys eller en liten statusoppdatering på jakka, i nakken evt. i panna, slik at vi single damer slipper å innbille oss at det er drømmeprinsen som kommer bort og spanderer en øl. Det skal sies at det ikke alle damer er like fokusert på finne den rette akkurat NÅ, men når man først dulter bort i noen som man finner fascinerende, er det helt greit å vite om denne karen bare vil ha deg som varmeflaske eller om han faktisk vil spandere på deg en kinobillett.

 

Prøver noe nytt – Nettdating.

Nettdating. En relativt ny måte å møte mennesker på. Her kan du legge inn et utvalgt bilde av deg selv, skrive det du vil andre skal tro om deg og krysse av ulike bokser om hva du liker. Etter mye mas fra venninner som sier dette er «the shit» og alle finner noen å date på nett, måtte jeg gi det en sjanse. Med en skeptisk mine, lette jeg etter den rette siden for meg og det er faktisk mange å velge mellom. Selvfølgelig klarte jeg ikke å bestemme meg, så tok den med finest logo – Sikkert bra, tenkte jeg. Registrerte meg og måtte igjennom en hel undersøkelse for at nettsiden skulle finne den som var riktig for akkurat meg. Etter 5min med avkrysning, ga jeg litt faen og trykket det samme resten av listen. Tilslutt måtte jeg legge inn et bilde av meg, så var profilen ferdig. Med et fornøyd smil om munnen, var jeg klar til å erobre internett-date-verden!

Det første jeg trykte på var de som hadde høyest match med meg. Spent ventet jeg på at pcn min skulle avsløre en potensiell drømmeprins. Og hvilken reaksjon jeg fikk. Jeg trodde ikke mine egne øyne. De første bildene som dukket opp glemmer jeg aldri. Først av en mann/gutt som lagde trutmunn og holdte hendene sine opp slik at det formet er hjerte. Hvem har lurt han til å legge ut det bildetpå en datingside der det er bildet er det som selger?? Deretter har vi flotte eksempler av menn som stirrer intenst i kameraet, en herre med en gammel morken ullgenser fra tidlig 90tallet, en som tydeligvis tror han er en deilig latino og har skjorten kneppet opp ned til navlen og til sist men ikke minst en som tar bildet av seg selv i speilet med mobilen, mens han ser ned og inn i mobilen.. Jeg hadde blanda følelser. Var dette virkelig de beste matchene for meg? Jeg har da aldri likt menn som lager trutmunn og former hjerter med hendene, går med enten gamle ekle ullgensere eller er en svett wannabe-latino. Heller ikke dem som ikke er intelligente nok til å se inni speilet når de prøver å ta bilde av selg selv. Jeg ble oppriktig skuffet, men måtte gi det en liten sjanse til. Klikket på side to og der hadde det gjemt seg en som så ok ut, gikk på profilen hans og fant ut han var like høy som meg. Og jeg rager 160,5cm over bakkenivå! Nei dette ble for dumt, så jeg angret hele greia, sletta profilen, mens jeg bannet over all tiden jeg hadde brukt på dette.

Til syvende og sist så er det vel noen som har funnet hverandre på nett, og de har det sikkert kjempe flott. Men jeg mener at nettdating er latskap og feigt; man trenger ikke å dra ut av hjemmet en gang, det blir som å handle klær på nett eller tv-shop. Jeg mener at man skal være litt tøff og utsette seg for, ja, de kjipe og kleine situasjonene som en date kan tilføre. Og det er jo disse fatale datene som skaper de beste historiene til neste gang! Men selvfølgelig, skal man først på en date så må man ha en annen innstilling enn å forvente det verste. Med mindre du skal på blinddate, da er det lov å forberede seg på alt..!

Hvorfor vil man ha det man ikke kan få? Og hvorfor får man det man ikke vil ha?

Hvorfor har damer som meg, med rett hår og ingen tegn til krøller, den største drømmen om å ha fall og myke krøller dansende rundt på hodet. Fordi vi vil ha det vi ikke kan få? Er sannheten så enkel? Samme når det gjelder i date-verdenen. Der skal du spille kostbar for det er da mannfolket vil ha deg, når han tror han ikke kan få deg. Men funker det? Eller han fyren du ikke klarer å få ut av hodet og vil ha, når du vet han ikke er tilgjengelig. Er vi virkelig så håpløse? Hva er det som skjer med et menneske når du ikke kan få han? Blir vedkommende plutselig penere eller kanskje han brått er drømmemannen din? Men hva tenkte du om han før du visste du ikke kunne få han? Og når universet serverer oss en snill kar, så vil vi ikke ha han, fordi han er for tilgjengelig..

Personlig tror jeg vi mennesker er så egoistiske og eiersyke fra bunn av, at vi blir gale når vi vil ha noe, så får vi det ikke. Bare se på barn som vil ha godteri på butikken; mor sier nei og barnet forvandler seg til en sint og grinete liten hulken. Jeg tror vi voksne blir akkurat på samme måte, men kanskje ikke like offentlig. For eksempel når du ikke fikk den hilsningen som du hadde håpet på fra kjekkingen i kassa, så ser det litt dumt ut å begynne å trampe i gulvet, rive deg i håret og rope halvhjertet ut: «Hvorfor?!!»

Så ender denne klisjeen i at man konstant får det man ikke vil ha. Om det er jordbærstrø på softisen, når jeg spurte etter sjokolade eller å gå på date med en jeg trodde jeg visste hvordan så ut og oppdage at han har mykere hud på hendene enn meg selv, fordi han smører dem daglig før han spiller WOW.. Jeg føler av og til at jeg er en magnet, for ting jeg ikke vil ha. Så med dette har jeg begynt å si ja til alle påfunn og invitasjoner, for å se om jeg kan snu denne trenden. Til nå så funker denne strategien veldig bra, men noen ganger glimter universet til; i farta røsket jeg med meg feil kaffe før morgen forelesning. Den viste seg å være svart koffeinfri, mens den jeg skulle ta var en dobbel mokka. Da satt jeg med sur-leppa i mange timer etterpå, for den kaffen var ubrukelig.

Får ikke han her heller..

Får ikke han her heller..

Fredrikstad har antydning til gnist og innebandy er undervurdert.

Her sitter jeg på rommet i kollektivet, og blogger. Jeg hører at man burde være fotballfrue for å ha suksess innen bloggverdenen. Jeg er ikke fotballfrue. Jeg er ikke en gang frue. Jeg spiller heller ikke fotball, ikke akkurat nå i alle fall. Ergo, jeg har null sangs til å blogge meg til å bli kjendis.

Men tilbake til saken; har Fredrikstad gnist allikevel? Jeg har tidligere sagt, i flere anledninger at Fredrikstad mangler gnist. Jeg har observert at jo mer sola titter frem, kommer også østfoldingene frem. Men i denne byen finnes det ungdommer, små-voksne mennesker opp til 19år, noen få mellom 20 og 23. Så gjør det et stort hopp opp til 40år. Jeg har lenge lurt på hvor folka mellom 24 og 40år er. Les videre

Første helga av resten av mitt liv!

Nå sitter jeg i mitt nye hjemsted, hører på musikk og bare slapper av. Den vonde følelsen i magen er borte, og det er første gangen på veldig lang tid jeg kjenner at jeg har det bra, virkelig bra!

Etter en helg med alkohol, misforståtte strippere og følelsen av å være 14år igjen ser jeg at resten av 2012 kommer til å bli et heidundrende år!  Eneste utfordringen jeg har nå, er å få plass til alle tingene min inne på rommet.. Jeg har klær til alle årstidene, og ca. 20 skift til hver årstid. Så har jeg tingene som er kjempe lurt å ha, men som man høystsannsynlig Aldri kommer til å ta i bruk. Når jeg gløtter bort på søppelsekkene som skal til Fretex, kjenner jeg allerede savnet kommer. Klærne jeg brukte i 2006 kommer jeg kaaanskje til å bruke igjen, tror du ikke?

Ellers så hadde jeg en ganske spesiell opplevelse i helga. Lørdagen bestod av en liten runde ut for å danse og ta bilder i en telefonboks. Etter å ha vært på 7 eleven og kjøpt Ben & Jerrys is, ruslet jeg hjem. La isen med andakt inn i fryseren og gledet meg til å spise den dagen etter. Deretter inn på do for å dra av linsene og pusse tennene som skrek etter en børst. Ikke at jeg er dårlig til å pusse tenna, men de fleste vet hvor mye sukker det er i drinkene på byen.. Etter å ha pusset tenne litt for lenge, galopperte jeg de 5 meterne til vinduet, åpnet det på gløtt og deretter stupte jeg i senga mi. Som for øvrig er ei sammenleggbar campingseng, så nedslaget ble verken elegant eller behagelig..

Jeg pakket meg godt inn i dyna mi, og rugget på stjerten slik at jeg lå akkurat perfekt. Jeg begynt å tenke på isen som lå i fryseren og gledet meg til morgendagen. Jeg sovnet nok med et stort smil om munnen. Etter å ha sovet en stund, våknet jeg av en rar følelse; det var noe som ikke stemte. Jeg åpnet øynene forsiktig og begynte å fokusere på ting rundt meg. Blikket mitt stoppet raskt på en silhuett rett bak den brune gardinen min. Hva fa.. var det der? Når jeg fikk summet meg i noen sekunder, registrerte jeg hva det var; det var en person. En person med lys grå hettegenser med hetta dratt opp over hodet. Han satte med rumpa i vinduskarmen min og mens han prøvde å komme seg igjennom gardinene, ake seg inn til han ble sittende med bakdelen på skrivebordet mitt og bena ut vinduet, med gardinene rundt seg.

Jeg trodde ikke mine egne øyne, drømmer jeg? Hva skal jeg gjøre nå? Jeg ser ned på kvikk-lunsj teppet mitt og innser at det er ikke noe hjelp i det. Så ser jeg bort på mobilen, som er tom for strøm. Vet ikke helt hva jeg skulle med den, skremme tyven/gærningen med den irriterende ringemelodien min eller kaste den på han? Jeg kunne heller ikke hoppe ut av campingsenga mi, for det første fordi den er så lav at det er fysisk umulig å hoppe ut av den (kan sammenlignes med å ligge på magen med armer og ben i lufta, så prøve å hoppe..), for det andre fordi at jeg lå uten nattskjorte og bh. Etter mange års erfaring har jeg lært at det ikke er spesielt skremmende.. Mens alle disse tankene raste gjennom hodet mitt, hadde denne personen fremdeles ikke klart å vikle seg igjennom av gardinen, som jeg tidligere på dagen strategisk hadde festet i hverandre. Jeg klarte ikke annet enn og halvveis rope/skrike/gurgle ut et «Kåm dæ ut for FAEN!» Da fikk han fart på seg da, når han hørte det var en illsint nordlending som lå rett innfor gardina og knurret. I farten bort, hørte jeg han sa « jeg gikk inn feil vindu..» Jah du, ta hetta over hodet, klatre klumsete inn i et smalt vindu med den smale ræva di og prøve å finte dæ igjennom gardinan minne, og si at du gikk feil.. Flere som kjøper den?

Tror jeg stirret mot vinduet i ca. 10 min, før jeg turte å gjøre noe. Jeg smøg meg ut av senga og sprintet med tre lange steg mot vinduet, slo det igjen og hengte på hengslene, knyttet gardinene sammen og løp tilbake til senga. Pakket meg inn, kjente på adrenalin sjokket og stirret på vinduet i flere minutter. Jeg så nok ut som en vettskremt ugle, for jeg nektet å blinke og øynene var store som tallerkener.

Da jeg våknet dagen etter var deg så varmt på rommet at jeg var gjennomkokt. Jeg kom på nattens begivenheter og kjente jeg ble sint og litt redd. Da oppdaget jeg også alle ting rundt i rommet som jeg kunne ha brukt, siden rommet er stappet fulle med alt mulig. Like ved senga mi lå det faktisk en badminton racket, en stein (?), mange sko og en teleskop fiskestang. Den siste kunne jeg på en måte ha brukt; kunne ha dratt den ut og ligget i senga og pirket fyren på skuldra, og SÅ ropt alt jeg klart. Men jeg klarte ikke å tenke ut den planen når en fremmed person er på vei inn på rommet mitt.

Så da har jeg valget da, være gjennomkokt og daff hver morgen eller ha oppe vinduet og kjøpe meg en vakthund eller leie inn noen til å holde vakt.

Og dette er bare en av tingene jeg har opplevd siden jeg flyttet inn for 5 dager siden..!

Den såkalte sjelevennen.

Sjelevenn. Er ikke det alle jenter leter etter? Det er to små ord, men et stort område. Vi liker å tro at noen der ute har nøkkelen til ditt hjerte, alt du trenger å gjøre er å finne han. Så, hvor er han? Og hvis du elsket noen og det ikke fungerte, betyr det at han ikke var din sjelevenn likevel du trodde det når det stod på? Var han en av dem som bare skulle forberede deg på følelsen av og «være lykkelig i alle dine dager»? Og når man blir eldre og antall menn reduseres, minsker da sjansene for å finne «den rette»? Å lete etter sin sjelevenn, er det tortur eller realitet?

Det som irriterer meg er akkurat de mannfolka, som bare er der for å minne deg på hva du kaaan ha og få. Skjønner prinsippet når man var ung og dum, og det var learning by doing, og du skulle finne ut hvem du er. Men når du vet hvem du er, er klar for familie, finner en mann som du tror du kjenner og etter et par år sammen får du servert forventninger om fremtiden, som du selvfølgelig sluker rått. Så tenker du at her er han, dette er min sjelevenn, fremtiden kan bare komme. Men så gjør han det slutt og gir ingen grunn. Det er da jeg ikke forstår grunnen til at man kasta bort alle åra. Var dette forholdet, som jeg nevnte tidligere, bare en forberedelse på det som kommer etter? Og da spør jeg, hvorfor må man få disse sterke følelsene når det bare er en generalprøve? Kan man ikke spare følelse til den rette, hvis han er der?

Men det er ikke alle damer som liker å innrømme at vi alltid leter etter «the one». Noen vil fremstå som sterke og selvstendige kvinner som ikke trenger menn, mens andre mener at meningen i livet er å finne en mann, flytte sammen og få barn. Vi damer er faktisk primitivt bygd opp slik at vi faktisk leter (eller snuser) etter en mann som er sterk nok til å beskytte deg, klok nok til å bygge hus og kan produsere barn med deg. Så de damene som sier at de ikke trenger menn, har nok ikke kjent den følelsen. Eller så er de lesbiske, men den situasjonen er nok for komplisert for meg å tenke på.

Jeg får vel kaste meg ut i det igjen, etter en lang «forberedelse».  Men jeg føler at det å dra på første date er det samme som å kjøpe flaxlodd; du satser for å vinne den store premien, likevel du vet at sjansen er liten..

For å avslutte litt moralsk:

Årstidene skifter, mennesker kommer inn i livet ditt og mennesker drar. Og det er en trøst å vite at de du er glade i, alltid er i hjertet ditt.

Prinsessa og drømmeprinsen

Jeg tenker på eventyrene.. Hva om drømmenprinesen ikke hadde kommet? Måtte Snøhvit ha sovet i glasskisten for alltid? Eller ville hun våknet opp, spyttet ut eplet, fått seg en jobb, en helseforsikring og en baby fra sædbanken?
Jeg lurer bare.. Inne i alle sterke single kvinner, er det en følsom, skjør prinsesse som bare venter på å bli reddet?
Så ønsker egentlig alle damer å bli reddet?

For noen er det en fornærmelse og bli «reddet» av menn, andre er det en fornøyelse og et mål. Hva som gjelder meg, så er jeg faktisk litt usikker.. Men uansett hva damer sier, så vil vi èn gang, UANSETT, ønske at vi ble reddet. Om det gjelder å få hentet noe fra øverste hylle fordi du selv er for lav, bli reddet fra en innpåsliten fyr ute på byen, få en sjokolademilkshake en søndag etter den harde kvelden på lørdag eller rett og slett bare bli reddet fra å være single akkurat litt for lenge. Uansett hva selvstendige damer sier, så er vi avhengige av menn, i tide og utide.

På samme måte som menn også vil bli reddet, men ikke på langt nær på samme måte som oss damer. De er vel høye nok til å ta ned skåla på øverste hylle selv… 🙂

You turned out to be the best thing I never had.

Nå sitter jeg å leter etter sanger som ikke innholder hvor forelska man er, at kjæresten er alt man trenger, om kjærlighetssorg, om savn, om sorg eller hvor kjekk en fyr er. Er typisk at når man ikke vil se eller finne sangene, finner man alle. Men leter etter sanger som handler om å være selvstendig, stolt, ikke avhengig av andre og man er glad for man ikke er i det forholdet lengre. Hvor er de sangene? Er det kjedelig tema å synge om? At kvinner eller menn er sterke og fornøyde uten en kjæreste? Hehe, kanskje det er det? Hva tror du? Mannfolka synger om å feie over mange damer, hvorfor kan ikke damene synge om det samme? Les videre

Har kjøpt meg en venn, kledd i grønt.

Sitter faktisk i en stor leilighet med to soverom. Alene. Og ser på Sex og Singelliv… Hmm, ja jeg er på kanten på å være patetisk- hehe. Så jeg tenke at de som begynner på nytt, kjøper seg planter. Jeg reiste ned på den blomsterbutikken som lignet minst på en «lykkelig-glad-forelsket» blomsterbutikk; det ble «Guttas Blomster». Da jeg stod utenfor og leste navnet, skjønte jeg jeg var på rett sted. Ikke no hjerter og glitter er inne nei! Plantene og de mindre glorete blomstene stod på rekke og rad. Hva skulle jeg ha?

Den første planten jeg tok var visst en som skulle plantes ute…. Jeg har absolutt ingen kunnskap om planter! Jeg gikk rundt, så på hvor tykke bladene var, hvilken farge blomstene var, men det var ingen som appellerte til meg. Jeg ville ha en plante som er som meg; litt rar, uventet og får deg til å le. Jeg brukte lang tid og begynte sakte men sikkert å trekke mot en kjedelig piggete kaktus, som minnet meg om den jeg landet på når jeg var 9år. Den fikk meg egentlig mer til å grøsse enn å le. Så vandret blikket mot en Orkide, en lilla. Peneste blomsten som finnes. Meeen den minnet meg litt for mye om visse ting. Jeg ville den skulle være grønn, lett å ha med å gjøre og kul. Rett før jeg skulle gå ut med hengende hode, gløttet jeg like bak en stor skummel plante som kunne ha spist meg om natten, og der stod den. Den rareste planten jeg noen gang har sett! Jeg visste ikke at slike fantes engang! Det var meg, slik som jeg føler meg på innsiden. Helt fantastisk! Jeg kjøpte den og bærte den stolt hjem. Den er et symbol på meg, at folk må ta meg akkurat som jeg er.   🙂

Elefantfoten min

Elefantfoten min - midt i stua!

 

PS:

Er det litt selvmotsigende å trene 4 ganger i uka for å bli sterk, men unner seg en liten hjemmelaga sjokolademuffins om kvelden?

Just say Yes!

Jeg fikk et spørsmål av ei ny venninne; Hvis du være med på hockeykamp? Vi har plass i supporterbussen. Da svarte jeg, Ja. Uten å tenke meg om, og det er leenge siden jeg har gjort!

Da ble det min første hockeykamp. Stemninga på topp da bussen rullet ut fra Fredrikstad kl. 12.00.  Det første jeg tenkte var; for et folkeslag! For å si det slikt så går det ikke an å sammenligne hockeysupportere med NOEN andre supportere. Men nå vet ikke jeg hvordan supporteren er på innebandy og golf(?). Jeg må innrømme at det jeg opplevde på kampen var at supporterne (på begge sider) fremmer usportslig opptreden. Det syntes jeg ikke var noe særlig. Jeg er for temperament, konkurranseinstinkt og guts på banen. Og litt knuffing er lov, men regler er der for en grunn. Men som sagt, jeg har ikke peiling på hockey jeg. Men likte det !

Her er noen kommentarer jeg fikk i dag:

  • Kan du ikke reglene??
  • Du må ha en supportersjorte – her ta min.
  • Skål!
  • Er du fra Tromsø?
  • Hvem er du?
  • Man skal lete lenge etter å finne ei som er like pen som deg!
  • Menn kan ikke skru av følelsene sine på 4 dager.
  • Menn kan skru av følelsene sine på 4 dager, men da har han hatt ei eller møtte ei.
  • Er du fra Tromsø?
  • Kan du si: «Dra mæ på lopphavet?»
  • Tromsø, kom hit! Jeg: JEG ER IKKE FRA TROMSØ!
  • Kan vi få lodde deg ut, vi mangler premier og sånt….
  • Han: Jeg vant deg! Jeg: Men jeg lodda meg ikke ut. Han: Kan vi late som?

Jeg er ultraglad for at jeg sa ja til invitasjonen på denne turen, skal begynne å si ja til alt som kommer min vei! (nesten iallefall=)

 

Nå drar jeg!

Da er det 6 dager til jeg drar til Nicaragua. Gleder meg som en unge, men er ikke sikker på om jeg vet hva jeg begir meg ut på.. Skal være der i 3-4 måneder. Skummelt, men samtidig så spennende!

 

Så hva skal man egentlig pakke til en slik tur? Jeg kan jo ikke ha med meg for mye heller, skal sikkert kjøpe en del der nede. Også er det varmt. Deilig. Skulle handle bikinier her om dagen, men der er ikke alle som selger bikinier på vinteren! Så hva skal jeg gjøre da? De har så vanskelige størrelser der nede, men får vel kaste meg i det.

 

Ellers så har jeg også shoppet på apoteket. Idoform, kulltabletter, Imodium, allergitabletter osv. Jeg vil ikke bli syk. Har også tatt en haug med vaksiner. Klarte selvfølgelig å rote til den ene vaksina jeg hadde ansvar for selv; drikke vaksinen. Tok begge på en gang, i stedet for å ha en uke i mellom. Men fikk meg en ny, så det går nok greit. Skal ta enda en på fredag, påfyll av hepatitt tror jeg.

 

Fly til Nicaragua. Maange timer. Har fått streng beskjed av venninna mi å ta sånne øvelser til bena slik at jeg ikke får blodpropp. Opp med tærne, ned med tærne osv. For heller jogge litt i midtgangen, tror det funker bedre.

 

Men nå skal jeg ut å ri, det er lenge siden sist. Det er kaldt ute, får slenge på kjeledressen og lue.

 

Bilder og historier fra Mellom-Amerika kommer! 🙂