Stikkordarkiv: filosofisk

Skulle, kunne, burde.

Er man herre over eget liv eller er man styrt av tilfeldigheter? Vi tar egne valg, men hva har skjedd hvis jeg ikke har vært 10 minutter forsinket, har livet vært annerledes da? Er det å være forsinket en del av skjebnen? Kan man velge feil og miste skjebnen vår? Så hvem kan man skylde på hvis alt går galt? Er det deg selv, han eller skjebnen?  Eller er sannheten som regel for kjedelig, at man har ansvar for egen lykke, uansett hvilken «lykke» du trodde du ville ha.

Det som er så frustrerende, at man egentlig kan styre sin egen skjebne, men du har ingen garanti for at det er skjebnen. Eller har man det? Skal man da være bevisst over og gjennomtenkt i alle avgjørelser, tenke fordeler og ulemper før man velger handling? Eller kan man slappe av og satse på at skjebnen og flowen fikser det, at en flyter med der livet fører deg? Hvis man lar tilfeldighetene bestemmer, kan man klage etterpå? Jeg viser Leonardo Da Vinci og nevner den gyldene middelvei. Jeg tror man skal tenke over konsekvenser og fordeler, men ikke hele tiden.  Noen ganger er det befriende og bare si Ja, og kaste seg med, la tilfeldighetene styre og slappe litt av. Jeg tror også man blir kjedelig som person hvis man konstant skal passe på hva man gjør og sier. Er man mer åpen, avslappet og spontan blir man mer fargerik.  Men sier det igjen; den gyldene middelvei. Men Hva er det som styrer skjebnen vår? Jeg nekter å tro at vi følger et manuskript, så kanskje det våre feiltrinn som styrer og uten dem, hva ville da formet livet? Hvis vi aldri tok feil kurs, ville vi aldri forelske oss, få barn eller finne ut hvem vi er?

Så hvem er jeg? En singel kvinne som har gjennomgått et brudd og har mange livserfaringer. Betyr ikke det noe? Kjærlighetssorg er tross alt en vanskelig utfordring, så burde man ikke få annerkjennelse for å utholde det? Fordi på slutten av enda et mislykket forhold, når alt du har er krigssår og tvil om deg selv, så må man nesten lure; hva er det verdt?

Men som de sier, livet skjer mens du planlegger noe annet. Så kanskje det er på tide å klarne tankene, slippe ned skuldrene og ta livet som det tilbyr seg.

Søndag= Tid for litt filosofering.

I dag har jeg hatt litt Marit-tid.

Lagt litt planer om reising og pensum osv.Så tenkte jeg på om jeg virkelig savnet Norge?

Jeg savner ting som snø, regn som faller rett ned, lakris, norsk fjellvann og selvfølgelig folkene. Vennene mine som sitter i Norge og fryser mens jeg svetter og steiker meg i solen. Tenk at jeg gjorde dette her, dro til Nicaragua uten å planlegge, uten å vite noe om landet. Rett og sett bare dro. Visste kun av ei som jeg kjente som skulle hit. Men til nå har det gått kjempe bra, nesten uvirkelig bra.

Tror det jeg kan finne på å savne mest, er følelsen. Ikke konkrete ting, men følelsen som tingen evt. smaken eller en følelsen personen kan gi deg. Man merker hvor mye man egentlig setter pris på de små tingene når man ikke eller svært sjelden har/føler de.

Nå følte jeg meg som en klisjè… Men det stemmer jo det jeg skriver. Her skal jeg være i 3 måneder, det har gått 1 måned allerede. Dagene har rast av gårde. I morgen skal jeg ut i praksis i en Nicaraguansk barneskole. Spennende!

På denne ene måneden har jeg gjort mye rart. Jeg kaster meg inn i nye eventyr og har ingen bekymringer. Derimot kan det hende det er litt dumt? At jeg ikke stresser, er ikke nervøs, er det et tegn på at noe er galt, eller er det kun det at jeg har blitt svært ”Leidbæk”. Tror jeg passer som backpacker. De har et spesielt utrykk i fjeset og holdningen deres er sliten og avslappet. Man i gjenkjenner en backpacker på lang avstand. De er trivelige og glad i nye mennesker. Har møtt sånne fra England, Ungarn, USA, Nederland, Tyskland, Danmark, Sverige, Norge, Tyskland, Australia. Ja det er de jeg kommer på nå.

Et annet filosofisk spørsmål er om de i hjemme legger merke til at jeg ikke er der.

Guri hvor sentimental og undrende jeg ble da. Har kanskje noe med at jeg var ute i går, og dagen derpå har sine påvirkninger.