Kategoriarkiv: Kvinner, menn, sex og singelliv

Smile og le.

Jeg må le. Le av alle erfaringene man gjør seg her livet. Morsomme, herlige, dårlige og triste erfaringer. Når man får erfaringene på avstand, må man bare le – og lære av dem. Jeg må le av de situasjonene der jeg skulle ha kommet meg vekk, med en gang den røde lampen blinket febrilsk. De gangene jeg på forhånd visste at det ikke kom til å gå, men måtte bare prøve. De gangene jeg ble håpløst forelsket, og det ikke gikk. Eller de gangene det gikk. De gangene jeg har blitt forrådt. De episodene der jeg har tatt meg selv i tenkte- hvorfor i faen finner jeg meg i dette? Og de gangene jeg har blitt så sjarmert, slik at jeg konstant smilte som en idiot og kinnene glødet.

Man må bare smile, og le 🙂

Så, hva velger du?

Vi kan velge å late som man har det fantastisk, eller så kan man ta tak i det som må endres for å få det fantastisk. Det kan virke så lett, men det kan være veldig vanskelig. Det du tror er fantastisk, trenger ikke å være realiteten. Det kan være ditt høyeste ønske og håp om at det er fantastisk, uten at det stemmer. Det kan være et sjansespill. Kanskje man velger feil, kanskje man skulle gitt det mer tid eller så var det helt rett. Man skal ikke behøve å føle seg forvirret eller lei seg, en kan endre situasjonen for å få det bedre. Ikke bruk tid på ting som ikke går fremover, ikke hold på det som stagnerer deg. Få det fantastisk ved fokuser på det som gjør deg positiv og glad!

menttobe

Vi jenter er rare.

Jenter er rare. Når vi er singel, stoler vi på oss selv, holder på vår integritet og vet hva vi vil ha. Vi vil ikke forandre oss for at noen gutter skal like oss. Eller..?

En god venninne kom til meg, og sa hun følte seg som to ulike personer. En når hun var med denne nye gutten hun har møtt i 3 uker, så den hun er «til vanlig». Hun forteller at hun gjør akkurat det han forventer hun skal gjøre, sier ja til alle forslag han kommer med, kommer aldri med ønsker til han og setter ikke noe krav. Vi kom frem til at hun gjør dette, av den enkle grunn; at han ikke skal dumpe henne. Hvis hun gjør og liker det han liker, så har han vel ingen grunn til å gå.

Hun ser forventningsfullt på meg, og håper vel på at jeg skal si at dette var en god strategi. Jeg spør henne: Hva er det du vil da? Hun forteller at hun vil dra på kafe med han, et sted de kan prate og bli kjent- ikke bare sitte i sofaen og se film. «Skriv en melding og si det til han da» svarer jeg. «Ikke forandre deg for at folk skal like deg. Vær deg selv, og de rette personene vil være glad i den virkelige deg.»

Hun rynker på nesen, og ser usikkert ned på mobilen – «må vente til han skriver til meg først»..

Les videre

Enkel løsning..?

«Jeg finner ikke noen ordentlige mannfolk..» klager jeg til en venninne, mens jeg tygger febrilsk på en gulrot. Hun ler lett og forteller meg at jeg må bryte mønsteret mitt. Hvordan, spør jeg da. Hun forteller videre at jeg først må finne ut hva mønsteret mitt er, så kan jeg gjøre noe med det. Hun forteller videre at hennes mønster var at hun hadde kun vært sammen med menn med dobbeltnavn – absolutt alle hadde dobbeltnavn, unntatt han hun giftet seg med. Er det virkelig så enkelt, tenker jeg da. Men jeg rynket panna når jeg kom frem til at dobbeltnavn, var lagt fra mitt mønster. Mitt er litt mer komplekst. Jeg begynte å tenke på utseende.. Lys/mørk, høy/lav, skjegg/ikke skjegg, langt hår/kort hår, landslagsspiller/amatørspiller, ulike landsdeler. Jeg har variert i de fleste farger og former, men fant ingen mønster. Så slo det meg at jeg er faktisk svak for håndverkere – er det mitt mønster? Kan det være så enkelt – slutte å date håndverkere?  Vil datinglivet brått bli lettere, hvis jeg viker unna en rørlegger eller to? Høres for enkelt ut. Kan det være så enkelt at jeg generelt velger feil menn? Men det slår meg også at jeg fremdeles ikke har gitt sørlendingene en sjanse. Er det der han er? Problemet er jo at dialekten er jo helt forferdelig…

Så for at jeg skal klare å finne en mann som faktisk er både trygg på seg selv, moden, humoristisk, intelligent og har normal folkeskikk, så må jeg bryte mønsteret.

Jeg er glad jeg har funnet en så enkel og rask løsning…

Godt og spenstig blogginnlegg fra 2010. Verdt å lese!

mbirdhill

Det er dette som er i vindene for tiden. At kvinner har lav sexlyst, at det er et folkehelseproblem og at unge gutter er dårlige i senga. Hva om det er en kombinasjon av alle diskuterte tema? For eksempel, noe som forventes av jenter er at hun skal ta mer styring og ta oftere initiativ. Hvis jenta gjør dette eller i allefall tror hun gjør det, men gutten oppfatter ikke det eller ikke orker akkurat da, vil nok ikke jenta fortsette med det. Noe av det verste for selvtilliten er å prøve på noe man ikke er helt trygg på og deretter få avslag.

Hvor mange kvinner er det som ikke har lyst og er det hele tiden? Kan det være noe galt med forholdet? Er de i hele tatt i et forhold? Som det står på nettsidene at kvinnen streber med å leve etter forventningene…

Vis opprinnelig innlegg 541 ord igjen

Dump meg her og dump meg der

Alle har en gang i livet blitt dumpet. Om det var når du var 14 eller 25, så føles det nesten på samme måte – hver gang. Har du enda ikke gått i gjennom den opplevelsen, kommer du dessverre til å oppleve den en gang. Hvis du ikke er et av unntakene da, som allerede har funnet mannen i ditt liv.

Å bli dumpet er verken fint eller spesielt hyggelig, derimot er det (noen ganger) lettere å være den som dumper, da du allerede har innfunnet deg ved tanken at det skal bli slutt og at du ikke ønsker å tilbringe mer tid med dama/fyren. Hvordan man velger å gjøre det slutt, avhenger Les videre

Mange menn sier at det er ulekkert med fulle damer. Det er litt ironisk, for hadde det ikke vært for de fulle damene,hadde mange av dem aldri fått pult.

For å få en date, må du ha en date!

Når man er singel så går man rundt og har lyst å bli bedt på date. Er du av den gamle sorten, som meg, som mener at det er mannfolka som skal ta det første steget – kan det i dette århundret ta litt tid. Du møter menn på byen, dere utveksler nr, men ingen action. Tilslutt blir du en bitter, sur dame som ingen vil be ut på date. Nå tok jeg litt i, men det er slik vi jenter føler det av og til. Men vi gir oss ikke – vi klistrer på smilet og kjolen, og kaster oss ut i det igjen. Men dagene går og du vet i alle fall to godkjente og to nesten godkjente menn har tlf.nr ditt – og ingen får mobilen din til å spille.

Men så plutselig en dag blinker det i mobilen og der leser du en halvgod invitasjon på en date. Du smiler rundt og tenker at du alikevel ikke kommer til å ende opp som en halvglad kassadame på Samvirklaget. Du vil jo ikke virke for ivrig, så du venter en dag på å svare. Og her kommer hemmeligheten – for å få en date, må du ha en annen date! Les videre

Skulle vært tankeleser

En gang i blant skulle jeg ønske jeg var tankeleser. Ikke hele tiden, for jeg har faktisk ikke lyst å vite absolutt alt som folk tenker. Sikkert mange ekle tanker.. Men jeg tenker det har vært fint å vite ting, i noen situasjoner der du er litt mer nysgjerrig enn andre ganger. Som for eksempel at etter det har vært slutt mellom deg og eksen en stund etter at han dumpet deg – så plutselig får du melding, der han spør om du har det bra..

Hvorfor gjør han det? Er det for å minne deg på at han er der og at du ikke skal komme over han? Eller er det for at han vet han har vært en dritt og vil lette sin samvittighet på deg, for han egoistisk tror det hjelper deg – mens det kun hjelper han og ikke deg. Eller lurer han oppriktig på om det går bra, når han gjorde det klart at han ikke ville ha noe med meg å gjøre, so why bother? Les videre

PMS står ikke for Perfekt Mandags Stil…

Av og til er det helt fantastisk å være kvinne!

– Nei, det er det ikke, i alle fall ikke når PMS’en slår til. For dem som ikke har hørt om begrepet før – google it! Før du får deg en svært kjip opplevelse, spesielt hvis du er gutt. Det er som at deler av deg blir gal; du oppførere deg delvis som ei heks, usikker mus og et helvettes monster. Og til hvilken nytte? Ingenting. Det eneste dette kan brukes til er hvis du er i et forhold, så er dette den ultimate testen om han virkelig liker deg så godt som han sier. For hvis han klarer å holde ut med deg i denne perioden og klarer å håndtere de drastiske episodene, som kan komme helt ut av det blå – mener han det han sier og du burde holde på han. Men så har vi de gutta som vet godt hvorfor du er slik, men liker å kaste bensin på bålet. Les videre

«Er lyset av eller på?»

I går fikk jeg høre at jeg var en mannehater. Nei, det er jeg vel ikke, svarer jeg lettere overrasket. Men, så begynner jeg å tenke etter. De der jæ*** mannfolka.. Hvorfor skal de være så enkle, men også så sykt vanskelige? Du kan faktisk sammenligne dem med taxier. Har de lyset på så er de ledige, er det av, så kommer ikke damene noen vei. Det finnes menn som dater i årevis mens lyset er av, men plutselig slår de det på, ledig – bom- neste dame han møter er mor til hans barn og kirkeklokkene klinger. Så det lønner seg å møte dem som har lyset på, men hvordan oppdager man det? Tenker egentlig at alle mannfolka skulle gått med et lys eller en liten statusoppdatering på jakka, i nakken evt. i panna, slik at vi single damer slipper å innbille oss at det er drømmeprinsen som kommer bort og spanderer en øl. Det skal sies at det ikke alle damer er like fokusert på finne den rette akkurat NÅ, men når man først dulter bort i noen som man finner fascinerende, er det helt greit å vite om denne karen bare vil ha deg som varmeflaske eller om han faktisk vil spandere på deg en kinobillett.

 

Rus-masken..

Det pøsregner utenfor vinduet mitt, mens jeg sitter inne og prøver å skrive hjemmeeksamenen min. Jeg skriver om mennesker som gjemmer seg bak rusen. Som for eksempel mennesker med dårlig selvtillit og sosial fobi bruker amfetamin for å føle seg fantastisk og uovervinnelige. De jeg fokuserer på, er tunge narkomane som har gjort dette i mange år. Men så slår det meg; hva er det vi «vanlige» gjør når vi drar ut på byen? Les videre

Prøver noe nytt – Nettdating.

Nettdating. En relativt ny måte å møte mennesker på. Her kan du legge inn et utvalgt bilde av deg selv, skrive det du vil andre skal tro om deg og krysse av ulike bokser om hva du liker. Etter mye mas fra venninner som sier dette er «the shit» og alle finner noen å date på nett, måtte jeg gi det en sjanse. Med en skeptisk mine, lette jeg etter den rette siden for meg og det er faktisk mange å velge mellom. Selvfølgelig klarte jeg ikke å bestemme meg, så tok den med finest logo – Sikkert bra, tenkte jeg. Registrerte meg og måtte igjennom en hel undersøkelse for at nettsiden skulle finne den som var riktig for akkurat meg. Etter 5min med avkrysning, ga jeg litt faen og trykket det samme resten av listen. Tilslutt måtte jeg legge inn et bilde av meg, så var profilen ferdig. Med et fornøyd smil om munnen, var jeg klar til å erobre internett-date-verden!

Det første jeg trykte på var de som hadde høyest match med meg. Spent ventet jeg på at pcn min skulle avsløre en potensiell drømmeprins. Og hvilken reaksjon jeg fikk. Jeg trodde ikke mine egne øyne. De første bildene som dukket opp glemmer jeg aldri. Først av en mann/gutt som lagde trutmunn og holdte hendene sine opp slik at det formet er hjerte. Hvem har lurt han til å legge ut det bildetpå en datingside der det er bildet er det som selger?? Deretter har vi flotte eksempler av menn som stirrer intenst i kameraet, en herre med en gammel morken ullgenser fra tidlig 90tallet, en som tydeligvis tror han er en deilig latino og har skjorten kneppet opp ned til navlen og til sist men ikke minst en som tar bildet av seg selv i speilet med mobilen, mens han ser ned og inn i mobilen.. Jeg hadde blanda følelser. Var dette virkelig de beste matchene for meg? Jeg har da aldri likt menn som lager trutmunn og former hjerter med hendene, går med enten gamle ekle ullgensere eller er en svett wannabe-latino. Heller ikke dem som ikke er intelligente nok til å se inni speilet når de prøver å ta bilde av selg selv. Jeg ble oppriktig skuffet, men måtte gi det en liten sjanse til. Klikket på side to og der hadde det gjemt seg en som så ok ut, gikk på profilen hans og fant ut han var like høy som meg. Og jeg rager 160,5cm over bakkenivå! Nei dette ble for dumt, så jeg angret hele greia, sletta profilen, mens jeg bannet over all tiden jeg hadde brukt på dette.

Til syvende og sist så er det vel noen som har funnet hverandre på nett, og de har det sikkert kjempe flott. Men jeg mener at nettdating er latskap og feigt; man trenger ikke å dra ut av hjemmet en gang, det blir som å handle klær på nett eller tv-shop. Jeg mener at man skal være litt tøff og utsette seg for, ja, de kjipe og kleine situasjonene som en date kan tilføre. Og det er jo disse fatale datene som skaper de beste historiene til neste gang! Men selvfølgelig, skal man først på en date så må man ha en annen innstilling enn å forvente det verste. Med mindre du skal på blinddate, da er det lov å forberede seg på alt..!

Hvorfor vil man ha det man ikke kan få? Og hvorfor får man det man ikke vil ha?

Hvorfor har damer som meg, med rett hår og ingen tegn til krøller, den største drømmen om å ha fall og myke krøller dansende rundt på hodet. Fordi vi vil ha det vi ikke kan få? Er sannheten så enkel? Samme når det gjelder i date-verdenen. Der skal du spille kostbar for det er da mannfolket vil ha deg, når han tror han ikke kan få deg. Men funker det? Eller han fyren du ikke klarer å få ut av hodet og vil ha, når du vet han ikke er tilgjengelig. Er vi virkelig så håpløse? Hva er det som skjer med et menneske når du ikke kan få han? Blir vedkommende plutselig penere eller kanskje han brått er drømmemannen din? Men hva tenkte du om han før du visste du ikke kunne få han? Og når universet serverer oss en snill kar, så vil vi ikke ha han, fordi han er for tilgjengelig..

Personlig tror jeg vi mennesker er så egoistiske og eiersyke fra bunn av, at vi blir gale når vi vil ha noe, så får vi det ikke. Bare se på barn som vil ha godteri på butikken; mor sier nei og barnet forvandler seg til en sint og grinete liten hulken. Jeg tror vi voksne blir akkurat på samme måte, men kanskje ikke like offentlig. For eksempel når du ikke fikk den hilsningen som du hadde håpet på fra kjekkingen i kassa, så ser det litt dumt ut å begynne å trampe i gulvet, rive deg i håret og rope halvhjertet ut: «Hvorfor?!!»

Så ender denne klisjeen i at man konstant får det man ikke vil ha. Om det er jordbærstrø på softisen, når jeg spurte etter sjokolade eller å gå på date med en jeg trodde jeg visste hvordan så ut og oppdage at han har mykere hud på hendene enn meg selv, fordi han smører dem daglig før han spiller WOW.. Jeg føler av og til at jeg er en magnet, for ting jeg ikke vil ha. Så med dette har jeg begynt å si ja til alle påfunn og invitasjoner, for å se om jeg kan snu denne trenden. Til nå så funker denne strategien veldig bra, men noen ganger glimter universet til; i farta røsket jeg med meg feil kaffe før morgen forelesning. Den viste seg å være svart koffeinfri, mens den jeg skulle ta var en dobbel mokka. Da satt jeg med sur-leppa i mange timer etterpå, for den kaffen var ubrukelig.

Får ikke han her heller..

Får ikke han her heller..

Den såkalte sjelevennen.

Sjelevenn. Er ikke det alle jenter leter etter? Det er to små ord, men et stort område. Vi liker å tro at noen der ute har nøkkelen til ditt hjerte, alt du trenger å gjøre er å finne han. Så, hvor er han? Og hvis du elsket noen og det ikke fungerte, betyr det at han ikke var din sjelevenn likevel du trodde det når det stod på? Var han en av dem som bare skulle forberede deg på følelsen av og «være lykkelig i alle dine dager»? Og når man blir eldre og antall menn reduseres, minsker da sjansene for å finne «den rette»? Å lete etter sin sjelevenn, er det tortur eller realitet?

Det som irriterer meg er akkurat de mannfolka, som bare er der for å minne deg på hva du kaaan ha og få. Skjønner prinsippet når man var ung og dum, og det var learning by doing, og du skulle finne ut hvem du er. Men når du vet hvem du er, er klar for familie, finner en mann som du tror du kjenner og etter et par år sammen får du servert forventninger om fremtiden, som du selvfølgelig sluker rått. Så tenker du at her er han, dette er min sjelevenn, fremtiden kan bare komme. Men så gjør han det slutt og gir ingen grunn. Det er da jeg ikke forstår grunnen til at man kasta bort alle åra. Var dette forholdet, som jeg nevnte tidligere, bare en forberedelse på det som kommer etter? Og da spør jeg, hvorfor må man få disse sterke følelsene når det bare er en generalprøve? Kan man ikke spare følelse til den rette, hvis han er der?

Men det er ikke alle damer som liker å innrømme at vi alltid leter etter «the one». Noen vil fremstå som sterke og selvstendige kvinner som ikke trenger menn, mens andre mener at meningen i livet er å finne en mann, flytte sammen og få barn. Vi damer er faktisk primitivt bygd opp slik at vi faktisk leter (eller snuser) etter en mann som er sterk nok til å beskytte deg, klok nok til å bygge hus og kan produsere barn med deg. Så de damene som sier at de ikke trenger menn, har nok ikke kjent den følelsen. Eller så er de lesbiske, men den situasjonen er nok for komplisert for meg å tenke på.

Jeg får vel kaste meg ut i det igjen, etter en lang «forberedelse».  Men jeg føler at det å dra på første date er det samme som å kjøpe flaxlodd; du satser for å vinne den store premien, likevel du vet at sjansen er liten..

For å avslutte litt moralsk:

Årstidene skifter, mennesker kommer inn i livet ditt og mennesker drar. Og det er en trøst å vite at de du er glade i, alltid er i hjertet ditt.

Skulle, kunne, burde.

Er man herre over eget liv eller er man styrt av tilfeldigheter? Vi tar egne valg, men hva har skjedd hvis jeg ikke har vært 10 minutter forsinket, har livet vært annerledes da? Er det å være forsinket en del av skjebnen? Kan man velge feil og miste skjebnen vår? Så hvem kan man skylde på hvis alt går galt? Er det deg selv, han eller skjebnen?  Eller er sannheten som regel for kjedelig, at man har ansvar for egen lykke, uansett hvilken «lykke» du trodde du ville ha.

Det som er så frustrerende, at man egentlig kan styre sin egen skjebne, men du har ingen garanti for at det er skjebnen. Eller har man det? Skal man da være bevisst over og gjennomtenkt i alle avgjørelser, tenke fordeler og ulemper før man velger handling? Eller kan man slappe av og satse på at skjebnen og flowen fikser det, at en flyter med der livet fører deg? Hvis man lar tilfeldighetene bestemmer, kan man klage etterpå? Jeg viser Leonardo Da Vinci og nevner den gyldene middelvei. Jeg tror man skal tenke over konsekvenser og fordeler, men ikke hele tiden.  Noen ganger er det befriende og bare si Ja, og kaste seg med, la tilfeldighetene styre og slappe litt av. Jeg tror også man blir kjedelig som person hvis man konstant skal passe på hva man gjør og sier. Er man mer åpen, avslappet og spontan blir man mer fargerik.  Men sier det igjen; den gyldene middelvei. Men Hva er det som styrer skjebnen vår? Jeg nekter å tro at vi følger et manuskript, så kanskje det våre feiltrinn som styrer og uten dem, hva ville da formet livet? Hvis vi aldri tok feil kurs, ville vi aldri forelske oss, få barn eller finne ut hvem vi er?

Så hvem er jeg? En singel kvinne som har gjennomgått et brudd og har mange livserfaringer. Betyr ikke det noe? Kjærlighetssorg er tross alt en vanskelig utfordring, så burde man ikke få annerkjennelse for å utholde det? Fordi på slutten av enda et mislykket forhold, når alt du har er krigssår og tvil om deg selv, så må man nesten lure; hva er det verdt?

Men som de sier, livet skjer mens du planlegger noe annet. Så kanskje det er på tide å klarne tankene, slippe ned skuldrene og ta livet som det tilbyr seg.

Prinsessa og drømmeprinsen

Jeg tenker på eventyrene.. Hva om drømmenprinesen ikke hadde kommet? Måtte Snøhvit ha sovet i glasskisten for alltid? Eller ville hun våknet opp, spyttet ut eplet, fått seg en jobb, en helseforsikring og en baby fra sædbanken?
Jeg lurer bare.. Inne i alle sterke single kvinner, er det en følsom, skjør prinsesse som bare venter på å bli reddet?
Så ønsker egentlig alle damer å bli reddet?

For noen er det en fornærmelse og bli «reddet» av menn, andre er det en fornøyelse og et mål. Hva som gjelder meg, så er jeg faktisk litt usikker.. Men uansett hva damer sier, så vil vi èn gang, UANSETT, ønske at vi ble reddet. Om det gjelder å få hentet noe fra øverste hylle fordi du selv er for lav, bli reddet fra en innpåsliten fyr ute på byen, få en sjokolademilkshake en søndag etter den harde kvelden på lørdag eller rett og slett bare bli reddet fra å være single akkurat litt for lenge. Uansett hva selvstendige damer sier, så er vi avhengige av menn, i tide og utide.

På samme måte som menn også vil bli reddet, men ikke på langt nær på samme måte som oss damer. De er vel høye nok til å ta ned skåla på øverste hylle selv… 🙂

You turned out to be the best thing I never had.

Nå sitter jeg å leter etter sanger som ikke innholder hvor forelska man er, at kjæresten er alt man trenger, om kjærlighetssorg, om savn, om sorg eller hvor kjekk en fyr er. Er typisk at når man ikke vil se eller finne sangene, finner man alle. Men leter etter sanger som handler om å være selvstendig, stolt, ikke avhengig av andre og man er glad for man ikke er i det forholdet lengre. Hvor er de sangene? Er det kjedelig tema å synge om? At kvinner eller menn er sterke og fornøyde uten en kjæreste? Hehe, kanskje det er det? Hva tror du? Mannfolka synger om å feie over mange damer, hvorfor kan ikke damene synge om det samme? Les videre

Er sykt lei av at mannfolka skal få alt i fanget!

Greit, jeg er kanskje litt gretten i dag. Men jeg prøver å få opp humøreet ved å lese litt spenstige artikkler om «Våg å prøve noe nytt»og «Krydre sexlivet med disse hete tipsene!». Her er det kun tips om hvordan jentene skal gjør noe nytt for gutten. Men hvor er tipsene som gutta kan gjøre? Er så sykt lei av at jentene må «tørre» å finne på nye ting, mens gutten trenger bare å bli med på leken. Hvor er det blitt av intinativene og fantasien til gutta?? Og det hjelper ikke at flere sladdreblad, ukeblad osv kun fokuserer på hva jentene kan gjøre. KOM MED TIPSA TIL GUTTA OGSÅ!