Vi jenter er rare.

Jenter er rare. Når vi er singel, stoler vi på oss selv, holder på vår integritet og vet hva vi vil ha. Vi vil ikke forandre oss for at noen gutter skal like oss. Eller..?

En god venninne kom til meg, og sa hun følte seg som to ulike personer. En når hun var med denne nye gutten hun har møtt i 3 uker, så den hun er «til vanlig». Hun forteller at hun gjør akkurat det han forventer hun skal gjøre, sier ja til alle forslag han kommer med, kommer aldri med ønsker til han og setter ikke noe krav. Vi kom frem til at hun gjør dette, av den enkle grunn; at han ikke skal dumpe henne. Hvis hun gjør og liker det han liker, så har han vel ingen grunn til å gå.

Hun ser forventningsfullt på meg, og håper vel på at jeg skal si at dette var en god strategi. Jeg spør henne: Hva er det du vil da? Hun forteller at hun vil dra på kafe med han, et sted de kan prate og bli kjent- ikke bare sitte i sofaen og se film. «Skriv en melding og si det til han da» svarer jeg. «Ikke forandre deg for at folk skal like deg. Vær deg selv, og de rette personene vil være glad i den virkelige deg.»

Hun rynker på nesen, og ser usikkert ned på mobilen – «må vente til han skriver til meg først»..

Hvis en kunne ha gjort det man ville, hadde det ikke vært rom for grubling og usikkerhet. Og å holde seg unna spill er en bra begynnelse. En jente kan sitte i timer å vente på en sms, fordi hun vil at han skal sende først. Men det hun ikke vet er at den eneste personen hun kan bestemme over/styre er seg selv. Og hvorfor kan ikke hun sende først? Jo fordi hun ikke ønsker å virke innpåsliten eller for interessert, evt at hun er redd for avvisning. Men hvis en spør seg hva en egentlig vil, og svaret er å snakke med vedkommende – så send sms da. Det er den andre parten sitt ansvar og fortelle om han/hun ikke er interessert lengre. Og dette gjelder ikke bare jenter; det er mange gutter som også sitter og lurer på om han skal sende henne en liten tekst. Jeg sier bare: Har du lyst, har du lov!