Fredrikstad har antydning til gnist og innebandy er undervurdert.

Her sitter jeg på rommet i kollektivet, og blogger. Jeg hører at man burde være fotballfrue for å ha suksess innen bloggverdenen. Jeg er ikke fotballfrue. Jeg er ikke en gang frue. Jeg spiller heller ikke fotball, ikke akkurat nå i alle fall. Ergo, jeg har null sangs til å blogge meg til å bli kjendis.

Men tilbake til saken; har Fredrikstad gnist allikevel? Jeg har tidligere sagt, i flere anledninger at Fredrikstad mangler gnist. Jeg har observert at jo mer sola titter frem, kommer også østfoldingene frem. Men i denne byen finnes det ungdommer, små-voksne mennesker opp til 19år, noen få mellom 20 og 23. Så gjør det et stort hopp opp til 40år. Jeg har lenge lurt på hvor folka mellom 24 og 40år er. Svaret er at de har flyttet eller er hjemmeværende med barn og hund, eller går diltende etter dama si på Hennes & Mauritz. Jeg gikk en halv lørdag og tittet inne på torget her i byen, for å gjøre en liten undersøkelse. Jeg så tilsammen fem mannfolk som kan ha vært i den alderen. ALLE gikk med øynene i gulvet og holdt posene til kjerringene sine. Da tenkte jeg at all håp var ute og at jeg må i tre år fremover, henge med folk som er yngre enn meg selv. I det jeg tenkte det, slo det meg at det trengte ikke å være negativt. Blir man ikke yngre av å være med yngre mennesker? Jeg trenger jo ikke å fortelle hvor gammel jeg er, de kan jo bare jette så sier jeg meg enig? Med et lurt glis om munnen, blinket jeg til den ene slaven med H&M-posen og vandret mot vinmonopolet, dette må feires!

Med skinnskjørt og extensions i håret, satte vi og vorset på rommet mitt. Det er 13 kvadrat, men vi klarte fint å synge Queen flerstemt, shuffle og rocke med vaskekosten. Drinkene ble 50/50 i ølglassene og formen var stigene. Vi travet bort til den nyåpnede studentkroa (som egentlig heter Kranen.?), mens hun ene klaget over gnagsår og vi andre gjentok alt hun sa og laget sang om det. Vi kom frem og jeg fikk for meg at jeg ble edru om vi ble der, så jeg fikk kranglet oss tilbake til meg, for og drikker mer. Noe som vi aldri skulle ha gjort. Vi hadde ankommet rommet, drukket litt mer til hun ene venninna mi sa jeg var så full at jeg hadde glemt hvilken dialekt jeg hadde. Noe som jeg ikke trodde på, mens jeg lurte på om det var sant. Vi svømte tilbake til kroa og ble der ca. 4 minutter, før jeg ble dratt med til den ene uteplassen her i byen. «Vi må bare dra dit!» sa de. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, for jeg var mer opptatt med å finne ut om jeg virkelig hadde mistet dialekten.

Vi spratt inn på uteplassen og jentene jeg var med ropte «Der er dem!» Jeg var veldig spent; er det kjendiser her? tenkte jeg. Siden jeg ikke er høyere enn 160,5 cm, stod jeg bak alle andre og strakk hals.  Hvem kan det være, tenkte jeg og tror kanskje jeg ropte det også. Mange ideer suste igjennom hodet mitt mens jeg ventet spent. Kunne det være Lars Monsen tro? Nei, han ville nok ikke være her på ett stort diskotek med alle 22 åringer i Fredrikstad. Han har sikkert ikke likt skinnskjørtet mitt uansett, da han kunne ha brukt det til å lage fjellduk eller noe slikt. Kanskje det var Harald Rønneberg, han er jo fra Halden. Men hvorfor skal tre jenter på 21år hyle når de ser han?

Etter litt knuffing og albuebruk, kom jeg meg forbi folka. Endelig skulle jeg få se hvem det var. Jeg så og så, men kjente ingen igjen. Kjempe skuffet og med hengende leppe, snur jeg meg mot venninna mi og sa hun hadde lurt meg. «Nei, det har jeg ikke!» roper hun ut! «Det er jo hele Paradise Hotell gjengen, ser du ikke??» Jeg løfter øyenbryna minne, får hakeslepp og svarer: «Har du dratt meg med hit, med skyhøye forventninger om kjendiser, så er det folk fra Paradise Hotell på TV3? Et program jeg har sett 2,5 episoder av??» Venninna mi var ikke til å få kontakt med, for hun hadde kommet i kontakt med en med fancy dialekt. I ettertid fikk jeg vite at han het Tommy.

Plutselig befant jeg meg uten noen kjente rundt meg, så jeg fikk dra på Paradise Hotell-deltager oppdrag alene. Problemet va at jeg ikke har noen som helst peiling hvem som var hvem. Oppdraget brukte jeg sikkert 10 minutter på. Føler at det var nok. Jeg tok en runde og samlet inn folka minne, så stilte vi oss i do kø. Jeg var i slaget og når det kom en super sang dundrende, klarte jeg ikke å la være å danse. Køen var lang av tissetrengte sinte kvinnfolk, og når jeg, midt i køen, begynte å rocke som en gal, fikk jeg mange stygge og skeptiske blikk. Venninna mi ble først flau, men så kasta hun seg med i dansingen. Så ble den tredje av oss med. Vi danset som noen gale og jentene rundt så på oss som vi var innsekter. Men plutselig myknet de opp, litt etter litt og tilslutt fikk jeg med hele do-køen på å danse som det var deres siste dag på jorden! Venninna mi som var mest edru, sa det var en helt fantastisk utvikling å se; fra at jeg begynte å rocke til at alle gjordet det. DET var god stemning det!

Søndagen kom sigende inn på rommet mitt og mobilen varslet om at jeg måtte stå opp. Jeg skulle jo på NM-Finale i Innebandy. Jeg så meg i speilet og la merke til at jeg hadde sovet med håret på. Jeg hadde ikke tid til å plukke det av, men det er jo finale så det er vel stas med langt blondt krøllete hår. Det jeg la merke til, når jeg kom i bilen til hun som henta meg, var at de lange fine håret passet ikke til et slitent grått ansikt. Det måtte gå, for nå klatret vi inn i supporter-bussen, fikk ølen i hånda og kjørte mot Bærum. Klokka var 12.00. Bussen var full av mennesker som har vært på frokost-vors, og stemmingen var i taket. Jeg kunne ikke si nei til å drikke nå.

Vi ankom hallen lett brisene og gode i kroppen. Supporter-skjorta var på og vi var klare for finale! Mens jeg satt og spekulerte, så tok jeg meg i å tenke at innebandy er jo egentlig bare sånn smågutt sport, som man spiller i gymsaler. Helt til spillerne kom ut på banen. Jeg fikk sjokk! Alle hadde helskjegg! Så det er her de ordentlige mannfolka har gjemt seg. For å si det slik, så er østfoldinger redde for ansiktshår. Det er få som har skjegg, så når jeg så dette ble jeg helt stum. Men det var ikke bare litt, som en bart eller tredagers skjegg. Her var det helskjegg. Jeg snudde meg mot venninna mi med store øyne og spurte om at det var vanlig at alle innebandyspillerne hadde helskjegg? Hun lo og sa at de hadde et veddemål, om og ikke barbere seg før etter de hadde vunnet finalen. Jeg kjente jeg ble litt skuffa, men la gå. Kampen var helt syk, det er absolutt ikke noe småguttesport for å si det slik! Laget jeg heia på, vant så det suste etter, så det bar rett hjem igjen med bussen for å feire gullet. (Trykk her for å se et utvalg av innebandymannfolka med helskjegg.)

Feiringen var helt fantastisk! Først på supporterpub så videre på en søndagsåpen uteplass, som serverte Tequila og Fernet.. Mens vi satt på puben så jeg etter spillerne, jeg hadde jo sett noen som kanskje var kjekke som jeg ville snakke med. Men jeg så ingen med helskjegg. Jeg ble skuffet, og jeg hadde håpet spillerne skulle være med. Jeg sa til venninna mi at de kunne jo ha kommet, siden de vant. Igjen ler hun av meg, rister på hodet, stryker meg på kinnet og sier at vi sitter blant alle spillerne. I det hun sier der, ser jeg rundt meg og legger merke til at alle har bart, i stedet for helskjegg. Jeg holdt på å le meg i hjel. De var så kule! Noen passet like mye med bart som meg, hehe.

Festen ble flyttet hjem til en av spillerne, og der ble det delt ut øl og drinker. Stemmingen løftet nesten taket, og alle danset og koste seg. Mange av spillerne var svenske, så de svenskeslagerne dominerte festen. En av lagets og festens gærning, sa plutselig hade og gikk. Ingen skjønte noe som helst, men fortsatte med sitt. 5 minutter etter spratt det en fyr med banandrakt inn på stuen, med ølen i hånden danset han banandansen så spruten stod. Alle hylte når han gjorde sin entré og latteren var høyere enn musikken. En time etter forsvant bananen, og inn kom det en ku! Samme reaksjonen og samme fyren, rocket rundt i stua! Det var helt fantastisk! Lista var lagt og stemmingen var høy, til og med etter jeg hadde vandret derifra, kl 06.00 mandagsmorgen. Det er herved bekreftet; innebandy er en mannfolksport og de vet hvordan man fester!

Byen Fredrikstad, jeg tror jeg gir deg en sjangse til!

Foto: Innebandy.no