Musikk er hva følelser høres ut som.

Av og til må man bare innse at man er menneske. Et menneske med følelser, likevel en ikke vil innrømme det. Og da kan sanger få deg til å føle akkurat det du følte i en viss situasjon. Det resulterer med at man sitter med tårene i øynene, klump i halsen og lure på hvorfor man tillater seg selv å gjenoppleve de triste øyeblikkene. Så setter man på sangen en gang til. Kan dette klassifiseres som mild til moderat selvskading? Eller setter man på sangene igjen og igjen for å bli immun? Jeg kjenner jenter som liker å utsette seg for disse følelsene, bare for å kjenne hvordan det er, for å kjenne på følelsene. Jeg derimot, gjør egentlig alt for å unngå akkurat det. Men hva er sunnest? Og hva er man sterk nok til å takle? Jeg liker å si at jeg takler alt, men hvordan vet jeg det når jeg for alt i verden unngår ulike utfordringer og situasjoner, som kan gjøre at jeg må kjenne veldig vonde følelser. Likevel har universet klart å tvinge på meg hendelser som jeg aldri trodde jeg skulle oppleve. Men så feil kan man ta. Det er vel det man lærer av.. Eller?

Hva er det med musikk og lukt som får oss til å stivne? Det får oss til, for et kort øyeblikk føle at tiden står stille og en går tilbake i tid. Det er hjernen vår som spiller oss et puss, nærmere bestemt langtidshukommelsen. Har hørt at noen menn kan trykke på «slette»-knappen, slik at slike følelser og tanker forsvinner. Vil jeg også ha den? Eller vil jeg bare ha en «pause»-knapp, som jeg kan slå av og på når jeg selv ønsker det. Som jeg har med brillene mine; ønsker jeg ikke å få med meg mere, så tar jeg dem av. Da blir alt skurrete, mindre intenst og ting har lett for å gå meg hus forbi. Man finner seg små snarveier i livet, he he.

Musikk er også en slik snarvei; den kan få deg til å gråte på under 1 min, få deg til å synge og ikke minst danse. Som sagt så har hver sang ulike minner og følelser knyttet til dem. Noe er selektivt andre følelser fester seg automatisk. Et bra eksempel er dagen derpå, når du endelig har kommet over fylle-syken og setter på litt musikk med fart i. Og når favoritt dansesangen fyller rommet, slår plutselig den forferdelige fylleangsten inn. Minnet som nå er limt fast på netthinna di, er kvelden før etter litt for mange øl. Da du utrolig nok trodde du kunne danse helt lik som Michael Jackson. Han som danser med deg kan danse og du er blitt filmet..  DEN følelsen kunne godt jeg ha vært foruten..!