Den såkalte sjelevennen.

Sjelevenn. Er ikke det alle jenter leter etter? Det er to små ord, men et stort område. Vi liker å tro at noen der ute har nøkkelen til ditt hjerte, alt du trenger å gjøre er å finne han. Så, hvor er han? Og hvis du elsket noen og det ikke fungerte, betyr det at han ikke var din sjelevenn likevel du trodde det når det stod på? Var han en av dem som bare skulle forberede deg på følelsen av og «være lykkelig i alle dine dager»? Og når man blir eldre og antall menn reduseres, minsker da sjansene for å finne «den rette»? Å lete etter sin sjelevenn, er det tortur eller realitet?

Det som irriterer meg er akkurat de mannfolka, som bare er der for å minne deg på hva du kaaan ha og få. Skjønner prinsippet når man var ung og dum, og det var learning by doing, og du skulle finne ut hvem du er. Men når du vet hvem du er, er klar for familie, finner en mann som du tror du kjenner og etter et par år sammen får du servert forventninger om fremtiden, som du selvfølgelig sluker rått. Så tenker du at her er han, dette er min sjelevenn, fremtiden kan bare komme. Men så gjør han det slutt og gir ingen grunn. Det er da jeg ikke forstår grunnen til at man kasta bort alle åra. Var dette forholdet, som jeg nevnte tidligere, bare en forberedelse på det som kommer etter? Og da spør jeg, hvorfor må man få disse sterke følelsene når det bare er en generalprøve? Kan man ikke spare følelse til den rette, hvis han er der?

Men det er ikke alle damer som liker å innrømme at vi alltid leter etter «the one». Noen vil fremstå som sterke og selvstendige kvinner som ikke trenger menn, mens andre mener at meningen i livet er å finne en mann, flytte sammen og få barn. Vi damer er faktisk primitivt bygd opp slik at vi faktisk leter (eller snuser) etter en mann som er sterk nok til å beskytte deg, klok nok til å bygge hus og kan produsere barn med deg. Så de damene som sier at de ikke trenger menn, har nok ikke kjent den følelsen. Eller så er de lesbiske, men den situasjonen er nok for komplisert for meg å tenke på.

Jeg får vel kaste meg ut i det igjen, etter en lang «forberedelse».  Men jeg føler at det å dra på første date er det samme som å kjøpe flaxlodd; du satser for å vinne den store premien, likevel du vet at sjansen er liten..

For å avslutte litt moralsk:

Årstidene skifter, mennesker kommer inn i livet ditt og mennesker drar. Og det er en trøst å vite at de du er glade i, alltid er i hjertet ditt.