Er kvinner avhengige av menn for å føle seg bra?

Idag gikk det opp for meg, når ble jeg avhengig av noen? Når ble jeg en av de som ikke «klarer» og gjøre noe uten at kjæresten min er med??  Eller jo jeg klarer å gjøre ting, uten han, men i dag tok jeg kaka. » Jeg vil gå med kjole, men vil ikke gå dit alene med kjole…»  Tenk at JEG sa det?? Er det mulig? Jeg som er den mest selvstendige jenta i verden! (iallefall så liker jeg å tro det) Men har aldri vært avhengig av at en mann skal gjøre dagen min bra. Hvorfor er  der slik? Hvordan og hvorfor har jeg lagt all ansvar på at han skal gjøre meg trygg på meg selv? Hvor kommer disse tankene fra? Tar det «typiske-kvinnfolk-genet» over meg nå? Skal jeg liksom sitter hjemme å hyle når mannfoket mitt er ute å drikker øl?  Å herre, nei det orker jeg ikke. Har aldri gjort det før, og kommer aldri til å gjøre det nå.. Jeg oppdaget HELDIGVIS  «syte-genet» ganske tidlig.

Men er dette vanlig? Er det virkelig sånn jenter er? Rettelse; kan være? Legger ansvaret for sin lykke på sin mann? Rett og slett patetisk egentlig. Man er jo ansvarlig for sin egen lykke!  Men dette var en undelig opplevelse. At jeg ble, uten at jeg er klar over det,  så veik. Nesten et nederlag jo. Men innser folk dette selv, eller er dette en av grunnen til at forhold går i vasken? Det er veldig forståelig at gutter ikke orker jenter som sakte men sikkert begynner å skylde på dem, når de selv ikke føler seg bra. Mitt eksempel var et jeg følte at han ikke likte meg lengre, jeg vet egentlig ikke hvor det kom fra, men det føltes som han ikke gjorde det. Han sier til meg at han er gla i meg og savner meg. 

Iallefall, så begynte jeg å mase etter at han skulle vise at han er gla i meg, mere enn før, at han skulle gjøre ditt og datt. . Dette førte jo til at han følte at det ikke ble naturlig å gjøre slikt på kommando. Det er ganske forståelig. Men i min kvinnehjerne laget jeg mine egne historier, om hva somvar den «virkelige» grunnen. Jeg tror faktisk at hjernen, eller for og si det slik, instingter og intuisjonen hos kvinner (og menn) ikke har forandret seg siden steinalderen. Eneste som har forandret seg er nok faktorene og forventingene samfunner har til kjønnene. Men til syvende og sist så er det samme tinga som kværner i hodene til damer (velger damer her, siden jeg tydeligvis ikke vet så mye om mannehjernen). Vi begynte vel som selvsikre, bestemte og selvstendige (og hårete) damer i steinalderen, da vi jaktet etter mat selv og ikke brydde oss om mannen var utro. Eller gjorde vi det? Brydde vi oss ikke? Jeg tror nok den velkjente sure magefølelsen, som kommer når vi blir usikker,  fantes da også.  Den følelsen oppsto den dagen mannen klarte å sjarmere damene i senk.

Men hva skal vi egentlig gjøre? Vi damer, når vi føler oss utrygge på mannfolka våre? Og hva er det egentlig mannfolka vil ha? Dette kan jeg sikkert skrive flere sider om; men vil de ha ei selvstedig jente som ikke spør, ikke henger seg opp i detaljer, aldri viser tegn sjalusi (det finnes en bra sjalusi, den typen som får den andre parten til å skjønne at hun bryr seg, tenker ikke på den sjalusien som nekter fyren til ha å et liv). Eller vil de ha ei som desperat trenger bekreftelse til en hver tid? Eller ei som er mistenksom og vokter over mannen som en hauk. Eller ei midt i mellom? Det beste svaret jeg har, er at ingen menn vil ha det samme. Det eneste man kan gjøre er å være seg selv. Hvis man er usikker av natur og karen din er gla i deg, så skal det ikke gjøre mannen noe og av og til gi en bekreftelse, om at alt er ok.

Heldigvis for meg så har jeg en såpass oppegående mann, som forklare hvorfor det føles mekanisk og gjøre/vise hengivenhet på komando.  Han hørte på meg og sa han forstod. «Forstod han virkelig dette?» Det var tanken som kvernet rundt i hodet mitt. Så følte jeg måtte at det igjen og igjen. Han fortsatte med at han skjønte hva jeg sa, men jeg følte at kroppspråket sa noe annet. «Skeptisk..» Jeg ble stille, satte meg ned og man kunne høre tankene rive, der jeg satt og analyserte.  Det skal sies jeg hadde pms, eller det er helt umulig for meg å oversikt over når jeg skal ha pms, jeg har tydeligvis hormoner som spretter rundt i tide og utide.

Når jeg tenker tilbake på dette så er egentlig vi jenter ganske utsatte for uforklarige episoder der vi hyler og skriker, og har en stor trang til å spidde vår kjære med flere høygafler. 50% av tida så er det pga av hormoner, 30% skylder jeg på usikkerhet og de andre 20% skylder jeg på  udugelige mannfolk som ikke forstår at vi kvinner trenger noen som viser oss at de bryr seg. Men da er vi her igjen:  

Trenger kvinner menn for å føle seg bra? Uansett om man er i forhold eller ikke?

6 tanker om “Er kvinner avhengige av menn for å føle seg bra?

  1. Jenpen

    Hrrm, du er inne på noe der ja frøken. Jeg, som sjelden har forhold, har litt vanskelig å skjønne at noen jenter blir slik, men jeg har sett det skje. Syns synd på dem som ikke oppdager det selve. Men sant skal sies at det også skjer noen mannfolk. Tror dog ikke det er særlig ofte…

Det er stengt for kommentarer.